De fine folka

De fine folka

Etter andre kvalifiseringsrunde i dag, viste det seg de gode pilene ingen ende vil ta, og jeg klarte å karre til meg tredjeplassen sammenlagt i de to kvalifiseringsrundene. 

Hodet fikk seg en test i lag med ekstremt konkurransefokuserte og dyktige damer, men det var ikke noe small talk om vær og vind, for å si det sånn. Jeg lærte en ny ting om meg selv med det, og det er nok at jeg egentlig rister av meg en del nerver med litt snikksnakk i gruppa før startskuddet går. 

Men nå er det jammen nok om meg. For jeg hadde ikke vært her om jeg ikke hadde hatt alle disse fine folka rundt meg. 

Det strømmer på med meldinger fulle av lykkeønsker og heiarop! Venner og familie, bueskyttere og H.E.G.-medlemmer, kollegaer og rørosinger – jeg har lest og smilt og blitt rørt om hverandre, og jeg setter umåtelig stor pris på hver eneste en! Selv om jeg ikke rekker å svare alle – jeg har tatt til meg alle sammen. 

Gode lagkamerater er også utrolig fint, rause skyttere som kommer med klem og klapp på skulderen etter endt runde, selv om de selv kanskje ikke har hatt en god runde. 

Som om ikke det er nok, har jeg fått meg en egen supportergjeng her i Gøteborg. Jeg skjønner at jeg er heldig når mamma og pappa og to gode venner tar turen for å heie! For noen folk! I tillegg har jeg verdens beste støttemedlemmer hjemme, som er overbevist om at mamma er nesten som Katniss Everdeen. 

Så kommer klisset, dere får bære over med meg. 

Jeg har aldri hatt en egen trener. Jeg har aldri hatt noen med åresvis erfaring som har gitt meg tips og råd hele veien ved hver utfordring eller frustrasjon. Jeg har heller aldri hatt en personlig fysioterapeut når buemusklene ikke fungerer optimalt. Men jeg har Lars Erik. Og det er mye hans fortjeneste at jeg er her – og heldigvis er også han her! Som trener, veileder, fysioterapeut og verdens beste støtte. 

Takk! Og all ære til dere – de fine folka!